Møter som begeistrer!

Appreciative Inquiry (AI) er en aksjonsforskningsmetode for å forløse potensialet til mennesker og «begeistrende organisasjoner». Men hvordan kan man anvende denne tilnærmingen på møter hvor man har knapp tid, og der de som skal samarbeide har kjørt seg inn i et spor som gjør at møtene blir lite vitale? Svært ofte skyldes dette at man ikke har klart å skape et felles bilde av hva man ønsker å oppnå. Dersom de som skal samarbeide ikke har et slikt bilde, vil arbeidet lett bli retningsløst, eller man kan grave seg ned i mange små detaljer uten å se den større sammenhengen.          

For litt siden var jeg på et slikt teammøte i en kommune. Teamet hadde fått ansvar for å arrangere en brukerkonferanse for personer med psykiske helseproblemer. Teamet bestod av to representanter fra kommunen, to representanter fra brukerorganisasjonene og en person som er ansatt som brukermedhjelper i kommunen. Målet med de første møtene i gruppen var å starte opp en planprosess. Det første møtet ble brukt til å få fram ideer og ønsker om årets konferanse. To timer var satt av til møtet. Møtet ble hektisk. Det er mange momenter som man skal komme igjennom på to timer, og mange meninger som skulle bli hørt. På møtet erfarer vi at vi som skal samarbeide har mange sprikende forventninger og ønsker. Møtet oppleves som tungt, og vi klarer ikke å identifisere et område som kommunen og representantene for brukerorganisasjonene kan enes om.

Jeg får ansvar for å planlegge å gjennomføre det neste møtet. Jeg har erfart at når et team skaper et felles bilde av det man ønsker å oppnå, bidrar en slik aktivitet i seg selv til å bygge fellesskap, utløse begeistring og skape energi. Resultatet av en slik prosess er med på å gi en retning for utviklingsarbeidet og øke sannsynligheten for at alle vil føle et personlig ansvar for å nå målene. For å gjennomføre en slik prosess i løpet av et to timers møte må man være godt forberedt. Den første oppgaven handler om å lage en oppgave som inspirerer deltakerne i teamet til å ville lage et felles framtidsbilde. Nøkkelen her er å lage offensive spørsmål. En måte å lage slike spørsmål på er å lage en innledning der du presenterer en ønsket situasjon. Jeg ba derfor alle ta fram et blankt ark og en penn. Deretter leste jeg opp oppgaven:

Tenk deg ti år fram i tid. Kommunen blir da holdt fram som en foregangskommune innen psykisk helsevern av brukerorganisasjonene. Blant annet viser det seg at en oppsiktsvekkende stor andel av de som har, eller har hatt psykiske lidelser og rusrelaterte problemer i kommunen opplever å leve et normalt liv og være inkludert i samfunnet.

Hva er det du håper å kunne fortelle om har skjedd?

Deltakerne fikk 3-4 minutter til å skrive ned svar på spørsmålet. Deretter ba jeg to og to sette seg sammen. I praksis ble det to i en gruppe og tre i en annen gruppe. De satte seg i hver sin ende i rommet. Én og én skulle legge fram sine momenter. Deretter skulle de sammen jobbe for å lage nye momenter. Gruppen ble samlet. Én og én presenterte sine momenter. Denne gangen hadde jeg bedt deltakerne skrive ned sine momenter på en post-it-lapp.

Vi tok en runde der én og én deltaker la fram et moment. Post-it-lappene ble klistret opp på et flippoverark. Deretter var det pause. Jeg la merke til at deltakerne var mer oppglødd, i pausen fortalte de at dette var spennende og viktig – og at de gledet seg til det videre arbeidet. I løpet av to timer klarte gruppen å skape en felles plattform for arbeidet. Lappene var hengt opp på flippoverarket. Etter pausen samlet vi oss rundt matrisen og drøftet hvilke ”lapper” som hørte sammen, og hvilke viktige temaer som vokste fram. Min erfaring er at når vi jobber med framtidsbilder i en gruppe, vil de utsagnene som lages nesten alltid være utfyllende og ikke konkurrerende. Vi oppdager at vi ønsker den samme utviklingen enten vi kommer fra ”kommunen” eller representerer brukerne. Det ble en viktig oppdagelse som bidro til å skape et fellesskap som ga energi og forente oss i arbeidet med å skape ettertraktede resultater for alle de involverte.»